Bokanmeldelse: Ketil Bjørnstad: «Verden som var min. Sekstitallet»

Ketil Bjørnstad har hevet seg ut i et ambisiøst prosjekt, å skrive sitt liv, tiår for tiår. Det kan bli riktig bra, især om han i fortsettelsen strammer inn.

«Verden som var min» er en varm og velopplagt bok, og blir bedre for hvert år han skriver seg inn i barndommen, fra nyttårsaften 1959 til og med nyttårsaften 1969. Man formelig ser Bjørnstad humre og trives ved tastene. Her er humor, gode observasjoner, snertne situasjoner, men ikke bare idyll, livet er både spisst og krasst for en gutt som nok er litt einstøing, fet blir han også.

Her er ingen Knausgårds direkthet, Bjørnstad er langt mer indirekte i formen. Det kler prosjektet, Bjørnstad makter å skrive ut fra barnets horisont og verden, ikke ut fra fasit: Om barnet som ikke vet at han er eslet til å sitte ved tangentene. Om barnet som ikke helt fatter fedmen som fester seg rundt livet. Om en gutt som snubler inn i puberteten.

Det musikalske talentet er underkommunisert i begynnelsen. Den første konserten omtales indirekte, etter den har funnet sted. Men når han får Amalie Christie som spillelærer forløses han. Hennes ektefelle Dan Lindholm på Steinerskolen ble også avgjørende. Lindholm var som Knappestøperen hos Peer Gynt, skriver Bjørnstad, han forsøkte å ”støpe” elevene om, var en lærer som ”ville noe” med klassen. I det hele er beskrivelsen av Steinerskolen noe av det mest fascinerende.

Og trolig henger det lindholmske menneskesyn ved Bjørnstad den dag i dag. Gutten Ketil forstår ikke hvordan han skal klare seg etter Steinerskolen. Det gjør han da heller ikke, han øver. Ungdomsskole og gymnas droppes, korrespondansebrev ofres til fordel for dagslang øving og nye filmer på kino. Etter hvert bæres flygeler båret opp knirkende trapper i familiens sjabre hus, og Bjørnstad går opp til andre eksamener, klaverkonkurranser og debut.

Dårlig råd i vest

Familien er mor, far, en storebror og Ketil som bor på Røa, Jar og på Frogner. Beste vest, med dårlig råd. De fire «lever i hver sin verden» og er samtidig «sinnsykt glad i hverandre». Ingeniørfar og en mor som har flere jobber – sufflør på Operaen, i bokhandel og hos en fotograf – det blir spennvidde og spenning av slikt. Lille Ketil er fylt av angst for foreldrene når de krangler, når de ikke sier noe, når den ene går ut – skiller de seg? skjer det noe med mor? Familien er skildret med kjærlighet, og uroen gjenkjennelig. Portrettet av moren er bevegende, faren blir nær gjennom sitt politiske engasjement på venstresiden som overføres til sønnen. Far leser Dagbladet og Orientering og diskuterer politikk og Nei til atomvåpen, kveld etter kveld. Faren trekker sønnene med på atommarsjen i 1961 og store politiske møter.

Den lille familien skildres i spennet til den store verden, gjennom en lang rekke dokumentariske riss av begivenheter som preger 1960-tallet: forfattere og filmskuespillere i ulykker, politikere i en rekke politiske kriser. Mange av disse begivenhetene kan selv den veslevoksne gutten vanskelig huske eller ha opplevd, her har Bjørnstad lest seg opp og trekker avisene flittig inn.

Andre dokumentariske skildringer er opplagt selvopplevde, som romfart, sport og en del politikk. Vi anmoder om begrensingens kunst i dokumentariske innslag og en allmenn innstramming når Bjørnstad kjører sin fars bil videre, inn i 1970-tallet. Stramme inn 150-200 sider? Lykke til.