KONSERT: Nico & Vinz
STED: Sentrum Scene, Oslo
PUBLIKUM: Utsolgt (cirka 1800)
AKTUELT ALBUM: «Black Star Elephant»
I lys av suksessen med «Am I Wrong» har responsen til osloguttenes internasjonale debutplate, «Black Star Elephant», vært lunken.
Den har akkurat ramlet 100 plasser på Billboard.
Et fall så hardt ville ha knust motivasjonen til hvem som helst, men konserten Nicolai Sereba og Vincent Dery holdt hjemme i Oslo denne lørdagskvelden konstaterte særskilt én ting: det er lite som kan drepe smilene deres.
Dette kommer dog ikke som noen overraskelse. Nico og Vinz har gjort seg bemerket som forkjempere av bunnløs optimisme, noe som blir homogent på plate, men fungerer ypperlig i levende live. Det beviste de med deres ydmyke avskjedskonsert på Parkteateret i april.
Guttene har ikke lært nye triks siden da, men festen er tre ganger så stor - og dessuten kjenner publikum alle låtene denne gangen. Vi snakker ivrig world-pop-folkefest allerede fra andrelåten ut, den jomfruelig naive gledepillen «Last Time» . Hender blir holdt, snaps blir sendt, og enda flere synger med når det følges opp med «In Your Arms», før Nico tar kveldens første prat med Sentrum Scene.
«For de av dere som ikke vet hvem vi er…»
Salen bryter ut i latter. Lenge før han rekker å poengtere den planlagte pausen.
«Neida, vi trenger ikke å introdusere oss i Oslo».
De er hjemme nå. Ikke bare i Oslo, men på scenen. Og der står føttene deres står plantet, i hvert fall fram til de drar på med «Runnin’», kanskje platens beste låt.
Selv med tre av deres beste kort lagt på bordet innen det første kvarteret, rekker det aldri å bli kjedelig. De holder leven med genuin varme, blodstødig scenekontroll og hinsides duo-dynamikk. En berørt Vinz forklarer at det verken er astma, forkjølelse eller sår hals som gjør det vanskelig for ham å å snakke. «Jeg er bare veldig følsom».
Han reflekterer også rundt hvorfor musikken deres er universell. «Det er fordi vi vokste opp med folk fra hele verden rundt oss». En velfortjent high five til multikulturen som Norges største hit på 30 år er resultatet av.
Deretter krangler guttene om hvem som er den beste danseren, noe som leder til en dance-off - Vinz med sin tøysete gjøglerdans, og Nico med litt frekkere hoftebruk. Men ikke nok med det - siden de er hjemme i Oslo, har de fått tre kompiser fra Eritrea, Burundi og Kenya (vel, egentlig Holmlia og Lambertseter) for hver deres solodans. Det er sjarmerende som pokker, spesielt når Vinz får salen til å synge «this is mye home», Nico slår på stortromma (bokstavelig talt) og de andre guttene danser synkront fra side til side. Det er umulig å ikke glise.
Det er jo tross alt ikke plass til sure ansikter i livene deres. Og heller ikke en sur tone. De synger klokkeklart hele timen gjennom, og Nico har fått dreisen på fraseringene og klarer å følge opp makkeren som alltid har vært den mer naturlige sangeren. Det femhodede bandet låter knalltight, og blåser liv selv i de plattere låtene som «What I’m Not», samtidig som de beholder den støvete teksturen i «My Melody».
Ikke overraskende avsluttes settet med den bedårende «Even When The Day Comes» og - trommevirvel - «Am I Wrong». Guttene trenger så vidt å røre mikrofonene. Publikum stjeler ordene fra dem og gleden bobler over.
Og som et ekstra takk til alle som har fulgt dem fra starten kommer de tilbake for å ta «One Song» (og den litt underlige «Imagine»). Flere hundre smil står igjen, og akkurat er de viktigere enn hundre Billboard-plasser.
SANDEEP SINGH