«BØNDER I BY’N»
TV 2, torsdager kl. 20.00
Underholdningsserie
Det som taler sterkest for «Bønder i by’n» er seriens sjarmerende miks av flere ingredienser vi nordmenn holder kjære: Nostalgi, bonderomantikk og drømmen om det urnorske.
I vignetten ser vi de tre bonde-mentorene: Anders Østensen, Inga Berit Lein og Ingvald Erga kjøre rundt i traktor på Grünerløkka og spre farge i tilværelsen til stresset byfolk som jogger innendørs på treningssenter, spiser hurtigmat, eller drikker kaffe latte og snakker i mobilen med en baby over armen.
Det er en grunn til at vi elsker «Farmen», «Jakten på kjærligheten» og «Alt for Norge»: De spiller på nasjonalromantikk og spennet mellom dagens tafatte byfolk og idealet om vårt kyndige opphav. I historiens glans fremstår våre forfedre som en nasjon snarrådige MacGyver-bønder.
«Bønder i by’n» er i tillegg krysset med en annen sjanger synsnerven ofte sikler over: «Proffer hjelper håpløse tilfeller» – som i «Luksusfellen», «Sinnasnekkeren» og «Hellstrøm rydder opp».
Bonde, ordfører og programleder Østensen forteller selv i introen til «Bønder i by’n» at denne programserien handler om bønder som «sammen skal banke bondevettet inn i skallen på byfolkene».
Og hadde første episode bare innfridd den lovnaden, kunne dette blitt knall TV.
I stedet blir det helt passe folkeopplysning per skjerm. Episodene er korte – rundt 20 minutter, og hele premiereepisoden er viet en familie på Ekeberg som sliter med matallergier, og hvor moren i huset gjerne vil ha «et mer personlig forhold til maten».
Dermed tar selvsagt Østensen dem med til en bondegård rett utenfor Oslo, hvor de får møte både levende og slaktede kyr. Erga fikser grønnsakshage på balkongen og Lein lærer bort parterings- og fileteringskunster. Bøndene er sympatiske og lærer oss garantert minst én ting urban-mannen (og kvinnen) i gaten ikke visste.
Men i introduksjonen til programmet blir vi lovet en stor variasjon av byfolk-blemmer: Folk som ikke skjønner hvordan gresset skal klippes, trær kappes eller minidrivhuset driftes. Vi lukter deilig tabbe-TV.
Dermed blir det noe skuffende når hele første episode handler om innkjøp av en kvart kalv og noen minutter med grønnsaksdyrking. Vi vil jo helst lære av andres feil, og episoden kunne med fordel vist flere – selv om den er kort.
At familien underveis får en «ny glød» over matlagingen og kanskje skal slutte å spise det de ikke tåler til høsten, holder ikke for godkjent oppdrag i min bok.
Slik premiereepisoden fremstår, minner den mest om en episode av «Hellstrøm rydder opp hjemme» uten Hellstrøm.
Det er tydelig at «Bønder i by’n» ønsker å få en traurig byflora til å blomstre – og kanskje vil den det videre, men oppstarten lukter mer gjødsel enn roser.
Anmeldelsen er basert på første episode
INGVILL DYBFEST DAHL