LÅT: POP
Sandra Lyng
«Electric City»
(MER)
Det har alltid hersket velvilje for å gjøre artist av Sandra, til tross for åpenbare artistiske begrensninger.
Ikke bare stemte TV-publikum henne frem til en fjerdeplass i «Idol» 2004. Kort tid etter ble hun hyret av det den gang notorisk alternative hip hop-kollektivet Pass It for å synge på den semiklassiske «Sommerflørt»-singelen (som for øvrig kom i en ny versjon denne uken).
Debutalbumet hennes fra 2005 (som er kjemisk renset bort fra digitale tjenester) var dessuten noe av det siste Stargate lagde før de dro til USA og ble Rihannas mest betrodde produksjonsteam. Men tenker man på Sandra som artist av den grunn?
Snarere er hun en kjendis som driver med musikk. Og slik høres musikken hennes ut også – et substansløst lydspor til ankomst på rød løper, bakgrunnsstøy i en «God kveld Norge»-reportasje.
«Electric City» er hennes tredje singel på et knapt år. I likhet med forgjengerne «PRTeY» og «Don't Care» (som aldri nådde VG-lista) er det som å høre essensen av relativt ny amerikansk radiopop for kids, type Katy Perry og Ke$ha – digital vellyd med visse sprakende synther og den obligatoriske akustiske gitaren, med en utstrakt dansefot til de som ønsker å riste løs.
Teksten handler om å feste i byer.
«Electric City» er ikke dårlig håndverk, produksjonen er forseggjort og jubelstemningen i refrenget står til troende.
Men låten gir ikke Sandra noen slags artistisk karakter. Hun høres ut som en hvilken som helst greit-nok-syngende jente, hvilket for så vidt er et fremskritt fra hennes tidlige sangkarriére, da hun låt fryktelig spinkel.
Da sang hun imidlertid på norsk, noe hun burde vurdere å gjøre på ny. Det er vanskelig å forestille seg at musikken hennes vil angå andre enn de som er interesserte i alt Kjendis-Sandra gjør, og de bor primært heromkring.
Slik det er nå lager hun pop som er nesten på høyde med det nest beste fra utlandet.
THOMAS TALSETH