Atlanter
The Crossroad Club, by:Larm
Publikum: CA. 250 (fullt)
Aktuelt album: «Vidde»
Uansett hva «by:Larm-stadiet» måtte være, er det åpenbart at Atlanter er forbi det.
Det mange vil mene er fjorårets beste norske album, «Vidde», er svært egenartet. Atlanter blander afrikanske og arabiske klanger, og låner fordomsfriheten til den amerikanske vestkyst-«syrerockens» mer eklektiske utøvere: Quicksilver Messenger Service, for eksempel, og Kaleidoscope. Ut kommer noe som ikke ligner på noe annet, hverken i Norge eller annetsteds. Man kan dessuten føle seg ganske sikker på at det ikke kommer til å dukke opp noen Atlanter-kopister.
Veien fra California 1967 til New York 1977 - og med det Television - er ikke så lang som man skulle tro. (Televisions Tom Verlaine var uttalt fan av Quicksilvers gitarist John Cipollina). Og er definitivt noe televisionsk over måten Jens Carelius og Arild Hammerø spiller gitar sammen på. Sistnevnte tar de fleste soliene, og spiller mye med slide. Carelius er veveren.
Den sensuelle grooven blir aldri daff eller doven. Vokalharmoniene sitter bemerkelsesverdig godt. Jeg kunne hørt på dem i timevis.
Men akk. En halv time er alt hva by:Larm tillater. Det er, i Atlanters tilfelle, for lite. Musikken deres krever og fortjener å få blomstre, og det var surt å få vite at de egentlig hadde én sang til på programmet da musikken fra baren ble satt på igjen.
MORTEN STÅLE NILSEN