Daniel Kvammen
Herr Nilsen, by:Larm
Publikum: Ca. 150 (fullt)
Aktuelt album: Nei.
Det vil alltid finnes inderlige unge menn med akustisk gitar. Daniel Kvammen er en av de ambisiøse. Man ser det på bandet hans. Tallrikt, med både orgel, steel og korist/perkusjonist. Man hører de på hvordan de spiller: Tilbakeholdent, lekkert. De har øvd skikkelig mye.
Kvammen er kjekk og velkledd. Hvit skjorte og slips under genseren. Slikt har aldri skadet noen. Han er en konsentrert vokalist, som ofte synger i et hviskende toneleie som ligger lavt og fortrolig i forhold til talerøsten hans. Fraseringene hans er modne og sikre. Han sier at han er «jævlig nervøs», men det er i så fall bare mellom sangene. Som sceneartist virker han forbløffende ferdig utviklet til å være en fyr fra Geilo med kun et par singler på samvittigheten.
Dialekt + viser = Stein Torleif Bjella nå om dagen, men Kvammen er om sant skal sies «proffere» og mer kommersiell enn einstøingen fra Ål. Kvammen spiller viserock som nok vil ha størst appell til folk som er eldre enn ham selv (han er født i 1988). Han er nesten James Taylor-aktig «smooth».
Låten han spiller alene, er den dypeste. Låten han introduserer som sitt svar på Dire Straits' evinnelige «Walk Of Life», er den mest oppjagede.
«Manageren min hater den», sier Kvammen. For en tøysekopp av en manager! Inderlige unge menn med akustisk gitar er det mange av. Inderlige unge menn med akustisk gitar, som i tillegg kan skrive en poplåt så smittende at man blir gående og tenke på den i én time etter at man har hørt den for første gang, er atskillig sjeldnere vare.
MORTEN STÅLE NILSEN