«Nasjonen», servert av Akershus Teater 200 år etter 1814, er hva man i god gammel tradisjon kunne kalle en «komisk énakter» omkring en minimal statsdannelse, fem (var det fem?) innbygger og en nabolandsutenriksminister hvis aggresjon først og fremst er av seksuell art.
Det passer på alle måter bra at «Bare» Egil Hegerberg er forvirret forteller og konge i campingstol i dette stykket. Det er to uker siden musikkvideoen til teaterstykket vakte furore, da direktøren for Grunnlovsmuseet på Eidsvoll ropte på sensur fordi Bare Egil Band hadde fått tilgang til selve grunnlovssalen - og filmet en scene som endte i vill slåsskamp.
Nåvel: I går kveld var det teater. Ikke fullt så mye slåssing. Men absurde løyer omkring en gjeng stakkarslige vandrere, som for å slippe å vandre videre, oppretter sin egen mini-Nasjon, en etablering etter svært manglende evne.
Grunnloven, for eksempel, får én paragraf, inntil behovet for standrett overfor nevnte overkåte nabolandsutenriksminister gjør det nødvendig med to til. For å avsi en dødsdom.
«Nasjonen» handler om nesten ingenting, den har ingen relevans i forhold til aktuelle politiske eller sosiale spørsmål, den var ikke overdrevent godt innstudert før premieren i går og flere av dens virkemidler og dramatiske grep virker tatt ut av luften.
Vi er tidlig i jubileumsåret. Tanken har ikke slått meg før nå, men det kan vel kanskje komme til å bli noe pompøst etter hvert. «Nasjonen» - om den i den hele tatt skal ha noen utvidet effekt utover de glade glis - kan antakelig brukes som antipompøsitetsmiddel.
Men da burde den vel stengt tatt kommet i november.
Dog: Jeg lo. Rett som det var.
JON SELÅS
Egil Hegerbergs enmannsband Bare Egil Band er tilbake med ny musikkvideo.