To timer med en sutrete, kompromissløs besserwisser-hipster med gitar som får til svært lite her i livet - dét skal ikke kunne funke. Men så er det engang Coen-brødrene som tar oss med på reisen, så gjør deg klar for en sprelsk og ukonvensjonell tur. Jeg orker ikke tenke på hvor selvmedlidende en slik historie kunne blitt sett gjennom øynene på yngre, mindre begavede regissører.
Vi befinner oss i Greenwich Village tidlig på 60-tallet, folksangeren Llewyn Davis strever med å slå igjennom som soloartist etter at kompanjongen hans tok livet av seg ved å hoppe utfor George Washington-broen. Han er kanskje et talent, men en «biperson i eget liv»: Bransjefolk hører ikke alltid etter når han snakker, og hvis de gjør det oppfordrer de ham til å finne seg ei gruppe.
Uten fast bopel er han også, Llewyn hopper fra sofa til sofa, ikke alle er overbegeistret for å ha ham slengende. Mye motgang altså, en god del er selvforskyldt, men også ispedd litt uflaks. Og kanskje er han ikke så vanvittig usympatisk heller, han bare fremstår slik sammen med andre. En filmfigur man ikke nødvendigvis tør å heie frem åpenlyst, men tenker du deg godt om og er litt ærlig med deg selv er det fare for at du kjenner igjen et karaktertrekk eller to..
Det er ingen spesielt handlingstett film, men det er fullstendig underlagt den helt særegne stemningen som skapes. En scene typisk for filmen er når Davis besøker sin aldrende manager/platedirektør og sliter med å få ham til å se opp fra viktigere papirer. På litt over ett minutt er vår manns utfordringer og filmens tema presentert på en absurd morsom måte, med en komisk timing og fingerspissfølelse som er helt eminent. På samme tid er vi blitt kjent med to så festlige bifigurer jeg gjerne skulle sett en egen film om, platedirektøren og sekretæren som roper fra siderommet. Jeg har sett scenen igjen på YouTube og ler fortsatt. Slike scener, som svinger av i helt andre retninger enn man forventer seg, er det mange av.
Tidskoloritten er fullstendig overbevisende, gjort på en delikat måte. Du blir sugd tilbake til tidlig 60-tall. Uten påtrengende markører, men hør hvordan en vinudsvisker hørtes ut på en 1961-bil! Sofistikert, aldri blærete. Coen-filmene på 2000-tallet har noen ganger blitt overkant stiliserte øvelser. Med «Inside Llewyn Davis» er de tilbake slik vi kjenner dem fra 90-tallet, ulikt og unikt.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN