Den første «Anchorman», fra 2004, er senere års største kultkomedie. En film som ikke nødvendigvis hadde deg i lattertårer hele veien ved første møte, men som avslørte sine kvaliteter via hyppige gjensyn:
«Catchphrasene» («Stay classy»). De udødelige nøkkelscenene («jazz flute»!). De absurde kraftuttrykkene, den grelle tidskoloritten, de enorme skjortesnippene.
Nå når «Anchorman 2» omsider er her, etter en lang og trøblete forhistorie, har produsentene sine ord i behold: «It's kind of a big deal». Fallhøyden er stor, spesielt til en komedie å være. «Anchorman 2» faller ikke. Men den vakler en del i høydene.
«Anchorman» var i sin tid paret Will Ferrell og Adam McKays første installasjon i det de har kalt en trilogi filmer om «middelmådige menn». Karakterene i «Anchorman»-filmene, «Talladega Nights» (2006) og «Step Brothers» (2008) - ja, enhver Will Ferrell-film, egentlig - har det til felles at de er under pari, og fullstendig uaffisert av det. De har egoer på størrelse med det amerikanske kontinentet, og komikken går på bekostning av hovedpersonenes overmot. Ingen lider av overmot i større grad enn «Anchorman»s nyhetsanker Ron Burgundy.
Vi er i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet. Burgundy og Veronica Corningstone (Christina Applegate) er gift og har en sønn, og leser nyhetene sammen på en kanal i New York. Ron føler seg fremdeles som en Gud blant menn - «not just a man, an anchorman». Så får han sparken, mens Veronica blir forfremmet. Dette tar Ron selvsagt meget tungt. Paret skilles, Burgundy alkoholiseres. Noen gærninger har imidlertid bestemt seg for å starte en 24-timers nyhetskanal, «GNN». Kan Ron og det gamle nyhetsteamet hans gi denne «håpløse» innovasjonen en sjanse?
Det er «Blues Brothers»-takter over den første halvtimen, hvori Burgundy samler troppene. Vel installert på GNN får han en nemesis i form av Jack Lime (James Marsden), et nyhetsanker som om mulig har enda bedre hår enn det Ron har. Corningstone har på sin side fått en ny mann, psykologen Gary (Greg Kinnear med en herlig dustete liten hestehale). Ron er overbevist om at Gary kan «lese tankene» hans. Han tror det er dét psykologer gjør.
Om personene i «Anchorman 2» er preget av overmot, må det sies at filmen som sådan ikke er ukjent for hybris, den heller. Den er to timer lang. «Anchorman 2» vil gjerne være en bitende komedie om hvordan 24-timersnyhetssyklusen har gjort det uviktige viktig, og det viktige kjedelig («la oss gi dem det de vil ha, ikke det de trenger å vite!», resonnerer Ferrell i filmens store eureka-øyeblikk). Men mediesatiren føles påklistret og halvhjertet.
Ferrell og McKay får mer ut av det anti-rasistiske budskapet. Der Burgundy i forrige film ble fullstendig satt ut av at hans nye kollega var noe så uhørt som en kvinne, må han nå bale med det knapt forståelige faktumet at hans nye sjef, Linda Jackson (Megan Good), ikke bare er feminin, men dessuten farget. «Black ¿ black ¿ black ¿», stotrer han ved det første møtet.
Det siste av filmens vendepunkt - jeg kan ikke avsløre hva det dreier seg om her - føles en smule desperat, som en overflødig film-i-filmen. Den siste halvtimen er i det hele tatt for mye av det gode. De absurde, umotiverte scenene er noe av poenget ved «Anchorman»-filmene. Men her går det over toppen, og blir trettende.
Opptrappingen til dette, altså de første 90 minuttene, er imidlertid kostelig. Undertegnede lo høyt flere ganger, ikke minst i episodene som involverer den psykotisk idiotiske værmannen Brick (Steve Carell). Scenene mellom ham og hans nye flamme, den like «begrensede» Chani Lastnamé (Kristen Wiig), er til og med ganske rørende.
Ingen vil bli 100% tilfredsstilte av «Anchorman 2». Men det er en liten triumf at ingen kommer til bli alvorlig skuffet, heller.
MORTEN STÅLE NILSEN