Når alt kommer til alt er han faktisk ganske suveren; showet hans på Latter scene i Oslo, bare kalt «Mann (44)», er solid håndverk, akkurat nok utenfor stand-up-allfarveien og presist nok til en riktig underholdende stund.
Stand-up-formen er uhyggelig krevende: (stort sett) en mann og en mikrofon og lite annet. Et feilplassert poeng, en vits uten vibber, en flauhet for mye; så er det gjort - man blir sittende med latteren i halsen og (i beste fall) synes synd på fyren.
Bård Tufte Johansen styrer klar av det aller meste. Om det ikke er gapskratt hele veien, er det solid trivelig humring. Og ikke så få befriende latterkuler.
At han er kjendis fra TV er ingen fordel. Det styrker riktignok forhåndssalget av billetter. Men forventningene blir større, fallhøyden tilsvarende. Mange mener jo å «kjenne» ham. Da skal man styre godt, når stand-up-formens vesen krever at man er personlig - uten å gå over en pinlighetsgrense.
Det skal rive litt, det skal koste litt. For riktig forstått og riktig anvendt er det ikke komme forbi at jo mer privat man er, jo mer allment blir stoffet. Det er ikke engang et paradoks.
Bård Tufte Johansen tar utgangspunkt i seg selv og snakker som til en kompisgjeng. At han er 44, betyr ingen midtlivskrise. Men det betyr annerledes perspektiver på livet: Litt flere hverdager, litt færre illusjoner, noe større kunnskap, noe avdempet kåtskap, sørgelig innsikt i egne begrensinger.
Alt dette uten bitterhet. Livet bare er blitt sånn. Og fortsatt rikt! Når Fotballfrue legger ut sitt radmagre bloggbilde i bikini fire dager etter fødselen, er det lysten på pinnekjøtt som først melder seg.
For kvinner er jo blant de evig ubegripelige ting i tilværelsen; at besøk på Plantasjen skal bli det sikreste forspillet til sex etter 16 års ekteskap, vil aldri en mann forstå. Men sånn er det, altså. Og man får ta det som byr seg.
Rent teknisk har Bård Tufte Johansen ikke all verden å spille på, hverken i bevegelser, mimikk eller stemme. Men han har en utmerket timing og medrivende retoriske evner (av og til latterlig likt sin far, riksevangelisten Asbjørn J., tro meg!)
Og det er klart: Er man oppvokst som en snill, kristen og helvetesfryktende gutt, som Bård, har det sine sider å i voksen alder bli fortalt av prester at det ikke finnes noe helvete. Så hvorfor i helvete¿?
Nåvel: Kunne man ønske seg noe annet, noe mer? Kanskje en ekstra farlighet eller to. Definisjonen av islamistisk ekstremisme utfra en sjuåring gutts verdensbilde, har en kime i seg. Men ikke mer.
Likevel og alt i alt: Et meget godt show!
JON SELÅS