Den mest opprivende filmfortellingen du har sett om amerikanernes mørkeste kapittel, måtte det briter til å lage - både foran og bak kameraet.
«12 Years A Slave» er basert på selvbiografien av Solomon Northup, en «fri mann» som ble kidnappet i staten New York, og solgt som slave i Louisiana i 1841. Utrolig nok er den aldri vært filmatisert tidligere, enda godt det er McQueen («Shame», «Hunger») som får sjansen først.
Det er antakelig hans mest konvensjonelle film så langt i karrieren, likevel har McQueen klart å lage en så plagsomt konfronterende film om slaveriet man kanskje må komme utenfra for å klare.
For, la det være klart: «12 Years a Slave» skildrer det levende helvete, og uten å henfalle til voldsporno viser McQueen oss «dagliglivet» i driv mellom forskjellige plantasjeeiere, ikke alle reinspikka sadister.
Ondskap var defintivt en essensiell bestanddel i hele slavesystemet, uten at nyansene forsvinner i «12 Years a Slave».
Benedict Cumberbatchs noenlunde oppegående plantasjeeier er ett eksempel. Men her tilbys ingen heidundrende tegneseriehevn a la Tarantinos «Django Unchained» fra i fjor, dette er virkelighetens 1841.
Flere scener gjør vondt, spesielt én filmet i én lang tagning: Plantasjeeieren Epp (Michael Fassbender, skremmende god) som straffer ungjenta Patsy med piskeslag - McQueen tvinger oss til å se samtlige.
Han er en regissør som får, og lar, skuespillerne skinne. Uten å presse det frem lar Chiwetel Ejiofor oss nærmest lese tankene til Solomon i et par lange nærbilder. 12 års lidelse og uopprettelig skade forteller han gjennom enkle virkemidler som kroppsholdning og blikk - han trenger egentlig ikke påsydd grått hår for å understreke det.
Effektivt og kraftfullt, som denne filmen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN