Med stø hånd og masser av kompetanse går regissør Mona Fastvold, skuespiller Gitte Witt og deres amerikanske venner løs på en ganske så formidabel oppgave: De vil rett og slett skape et filmverk, filmkunst, med en helhetstenkning og vilje til konsekvens som man ikke kan gjøre annet enn å bøye seg i støvet for.
Temaet i filmen er vanskelige og mørke familierelasjoner, det grunnleggende potensiale i ethvert menneske til å gjøre både godt og ondt, noen grunnleggende spørsmål om hva som har formet oss som mennesker. Samt noen kartleggende riss om hva vi blir til som unge voksne - i eget og andres bilde.
Et ungt par på den amerikanske landsbygda har et omfattende prosjekt gående med å restaurere et 20-talls funkishus til noe enestående for seg selv.
En natt dukker kvinnens søster opp, forfrossen og gravid. Deretter søsteren forlovede.
Tett menneskelig samvær virker ofte som katalysator for uutløste ting i menneskesinnet. Så også her. Det blir vanskelig, det blir dramatisk. Men slett ikke akkurat slik man tenker seg; filmen er sånn sett velsignet fri for klisjeer man kunne frykte. Skuespillerne fyller sine utfordrende oppgaver meget tilfredsstillende ut fra hva de har å gå på.
Filmen er også utrolig vakker; tankene går gang på gang i retning av klassisk renessansemaleri. Lyden og musikken, signert Fastvolds nå kreative partner - tidligere ektemann - Sondre Lerche fyller filmens intensjon glimrede.
Filmen er norsk, men ikke et norsk ord snakkes, ikke engang mellom de norske søstrene. Man kan jo undres, men aldri plaget av akkurat dét; helhetstenkningen er, som allerede nevnt, gjennomført.
Filmens svakhet ligger i selve plottet. Man har valgt en antydende fortellermåte, som fungerer et stykke på vei. Men etter hvert blir manus rett og slett i magreste laget; det er ikke nok personutvikling, dramautviklingen blir en smule dårlig underbygget og den uvissheten filmen helt bevisst etterlater en publikummer i, oppveies ikke aldeles av filmens form - slik meningen åpenbart er.
Uansett: «Søvngjengeren» er en bevegende og berørende film langt, langt på vei. Og den innleder en filmforfatterskap som vil sette merker.
JON SELÅS