Det er den spennende, krevende og spesielle kjernen i «A Chorus Line», en av det moderne dansemusikalenes virkelige klassikere. Etter premieren i 1975 fikk den et rekordlangt liv på Broadway, det ble laget en minneverdig film og stykket har vært spilt verden over. Til Norge kom den første gang i 1983. Og vi tåler meget godt et gjensyn på tradisjonsrike Chat Noir denne vinteren!
Musikalen krever mye av sine aktører: Hele forestillingen er en eneste lang audition; det finnes ingen egentlig solister; alle står frem med sine små historier. Det handler om kjærlighet til menneskene i «rekka», grunnfjellet i enhver musikal, ikke-stjernene, som først og fremst skal være den presise, utfyllende og levende kulissen for det som showets stjerner vanligvis presterer.
Så denne gang må danserne både synge og være skuespillere og å gi liv og bevegelse til hver sine roller.
Eneste lille dramatiske tråd er det for lengst avsluttede forholdet mellom koreograf Zach (En presis, ubarmhjertig og medfølende Trond Espen Seim) og hun som aldri riktig ble den stjernen hun skulle ha blitt, Cassie (Hilde Lyrån, velsignet klarttalende).
Uansett kjærlighet til dansere, uansett omsorg for enkeltskjebner: En forestilling som denne må likevel ha indre spenning og variasjon. Noen greier det, som Kristin Berg som den vidunderlig arrogante Sheila, Fransiska Sveinall med sine «tits'n'ass» og Jack Gill som gate-energiske Richie.
Andre blir mer utydelige, og det betyr at temperaturen uvegerlig faller her og der. Og de to timene føles litt unødvendig lange.
Premierenerver kan ha sitt å si. Jeg er nokså sikker på at forestillingen vil tette seg til etter noen ganske få ganger - og kanskje et par nedkuttinger.
JON SELÅS