«The Black Rider» må etter hvert kunne kalles et nyklassisk stykke musikkteater. Tom Waits står for musikk og tekster - «fra bunnen av en whiskeyflaske», skal vi tro teksten, William S. Burroughs har tekster fra «en sky av kokain». Mens teaterguruen Robert Wilson har sine foretaksomme fingre i stykkets opprinnelse.
Det er et klassisk Faust-tema; Den hjelpeløse som blir mester gjennom å selge sin sjel til Djevelen. Tysk folkeeventyr ligger bak: En bygutt må bli mesterskytter for å vinne sin elskede, som lever blant sine i skogen. En mystisk oppdukkende, The Black Rider himself, ankommer i passelig tid i sin Mercedes. Og så er vi i gang.
Hvor alvorlig skal man ta det? Akkurat så alvorlig man vil, selvsagt. Og når Rogaland teater lar ei bikkje bedagelig knaske sine hundekjeks til solo-innledning, mer enn aner vi jo at dette er på seriøs spas. Det blir det.
Formen er stilisert, nesten tegneserieaktig, musikken en frihengende i en knirkende kran, sangerne glemmer aldri komponistens tåkelur&fylle-røst, uten at det blir maniert. Faktisk. Den lokale tilpasninger er liten og god.
Språklig må det bli et sammensurium, stykkets copyright-forutsetning er engelsk originaltekster. Så blir det engelsk, rogalandsk, litt polsk og litt djevelsk i en ganske så ramlende musikalsk blanding. Og man greier nesten helt til mål å bevare den skranglete poesi. (Hadde man bare ørlite tidligere sluppet hangen til whiskey-væte og kokain-sky!)
Og, dertil: Midt i et solid og hardtarbeidende ensemble en ny, ganske ung mann, som med glitrende stemme, manisk mimikk og djevelsk god timing helt åpenbart kommer til å bli nytt gull i scene-Norge: Kristian Berg Jåtten heter han.
Det er bare å merke seg navnet!
RETTELSE: Tidligere ble det brukt feil navn på skuespilleren som er avbildet og nevnt til slutt i anmeldelsen. Det sto opprinnelig at det gjaldt Roar Kjølv Jenssen, men riktig navn er Kristian Berg Jåtten.
JON SELÅS