«Er vi fattige, pappa?» spør lille Lisa faren Hasse tidlig i «Meg eier ingen». Han er i ferd med å bestille en øl til på sin faste brune stamrestaurant, og må droppe brus og pommes frites til datteren. Sentimentalt og overtydelig vil noen sikkert hevde. Men det er kanskje vrient å grave fram minnene om et Skandinavia før velstandseksplosjonen? «Meg eier ingen» smører ikke tykkere på enn nødvendig. Og, uten å bli altfor personlig - og helt uten sammenligning forøvrig: denne anmelder husker fremdeles at kjøttpålegg var noe man fikk kun i helgen.
Filmen er basert på Åsa Lindeborgs nydelige roman om sin egen oppvekst med en alkoholisert arbeiderklassefar. Hun har reagert ved flere sider av filmen, men slik må det nødvendigvis bli når en svært personlig, tett roman skal destilleres ned til drøye halvannen times film: Man er simpelthen nødt til å velge en grunnhistorie, et klart fokus. Filmversjonen vektlegger forholdet mellom det lille barnet og den alkoholiserte faren, en gripende historie om lojalitet, svik og ekte kjærlighet. Men vi får også en interessant skildring av et arbeiderklasseideal i en voldsom brytningstid: Hasses beinharde 50-tallsfar fråder når sønnen viser tegn til svakhet, mens kona som har forlatt ham dyrker arbeideren - slik han fremstår i teorien i marxistiske studiesirkler. Hasse sykler ved siden av 1. mai-toget..
Tidsmarkørene er få, og ikke så påtrengende slik de ofte er i denne typen filmer, men et gråbrunt filter gir 70-talls-følelsen slik du forventer den skal være. Det understreker kanskje tristessen mer enn nødvendig. For de som har lest boken vet at oppveksten slett ikke var noen evig jammerdal: Hasse, Persbrandt i sitt livs rolle, er nemlig en storsjarmør, gjøgler og en fortreffelig skrønemaker. Det er blant annet disse sekvensene som gjør at vi tror så sterkt på Lisas standhaftige lojalitet- det gjør veldig vondt når det for alvor går utfor med pappa Hasse. Det er «Du och jag mot världen» og det er aldri vanskelig å la seg røre og engasjere - og le.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN