Resultatet av første film i en ny runde med Veum er en grei underholdende actionfilm. Regissør Stefan Faldbakken, som også er såkalt konseptuell regissør på de kommende fem Veum-filmene, skaper effektiv flyt i historien gjennom plottets utvikling, og bruk av lyd, bilde og musikk. Han er slepphendt i beskrivelsen av birollene, men filmen har få dødpunkter. Kjemien mellom Seim og danske Kaas er god. De veksler på å ha fysisk og psykisk overtak over hverandre; to gode skuespillere som blottlegger mengder av menneskelig grums i en duell som langt fra er edel.
Filmens energi består i fokuset på de mørke sider, Veum har alltid vær en kar med rufsete livsstil, men nå er det tid for å dvele ved en virkelig dyster fortid.
I sin tid fra barnevernet viste Veum mer enn vanlig interesse for en tenåringsjente med narkotrøbbel. Hun dør, og hennes langer, «Kniven», blir fengslet.
Klisjépreg
Når han kommer ut vil han renvaske seg. Veum, som i mellomtiden er blitt lærer og vil leve straight, kastes brutalt tilbake til fortiden. Skyldfølelsen rir ham som en mare, og vi aner en Veum-type med dypere lag; en kar som baler med tidløse begrep som tilgivelse for gamle synder.
Når det kommer til det øvrige persongalleri er ikke Faldbakken like stødig i regigrepet. Riktignok er Bjørn Floberg som politietterforsker Hamre, fremdeles en troverdig sparringpartner for Veum. Den barske humoren dem imellom lever fortsatt. Unge Martine Johansen fungerer godt i dobbeltrollen som den døde jenta og hennes søster.
Men det øvrige persongalleri gis dårlig med spillerom. De er med som nødvendige figurer for plottet, men gir filmen et unødig klisjépreg.
Lene Nystrøm er en av dem. Hun dukker opp som Veums nye kjæreste; et nødvendig alibi for hans nye og bedre livsstil. Men når problemene drar seg til, utstyres hun med et overtydelig reaksjonsmønster, for så mer eller mindre å bli satt på sidelinjen resten av filmen.
Faldbakkens første Veum-runde er ikke eksepsjonell på noen måte. Men den holder som underholdende action.
BORGHILD MAALAND