Joda, regissøren av «Micmacs» er filmkunstneren som ga oss godbiter som «Amélie», «Delikatessen» og «En langvarig forlovelse». Men denne gangen serverer Jeunet tom konfekt - visuelt kan du fråtse, men emosjonelt sitter du og sulter.
Bazil er guttungen som får soldatfaren sin drept av en mine. 30 år senere er han på jobb i en videosjappe når en skyteepisode på utsiden fører til at han får en kule i panna. Legen slår mynt om de skal risikere operasjon eller ikke, og Bazil får kulen som følgesvenn - sammen med vissheten om at han kan dø når som helst.
Med sykehusoppholdet mister han både bolig og jobb, og ender opp hos en gjeng ekstremkarikerte figurer som bor i en hule på søppeldynga og reparerer duppeditter. Dette sammenfaller med at Bazil, like tilfeldig som alt annet, finner ut hvilke våpenprodusenter som står bak både minen som drepte faren og kulen i hans egen panne. Så starter planleggingen av «payback».
Problemet med denne intrikate historien, er at vi aldri får noe som helst engasjement for hovedpersonen. Han er som en utrykksløs statue blant en gjeng med gummifjes. Vi kommer aldri bak fasaden. I «Micmacs» er regissørens finurlighet byttet ut med fiksfakseri, og de varme fargetonene i filmen smitter aldri over i historien. Enkelte scener fungerer både fortellerteknisk og humoristisk, men det redder ikke helheten. Dette er «Jeunet møter Selskapsreisen» - ingen god kombinasjon.
INGVILL DYBFEST DAHL