(Polydor / Universal)
Kjedelig inderlighet.
Knappe året etter traurige «Draw The Line» kommer Gray med et såkalt personlig album. I britens tilfelle betyr det ensomme kveldssammenkomster inspirert av Damien Jurados mest stillestående øyeblikk og Peter Gabriels neddempede instrumentering.
Altså noe så tilbakelent og hypnotisk søvndyssende at en lurer på om man bare drømmer at man hører på.
Får man noen til å klype seg i armen, skal 42-åringen ha skulderklapp for å vise sitt mest inderlige og oppriktige siden millionselgeren «White Ladder».
At dette oppriktige er parodisk voksenpopete, fullt av harmonier og arrangementer som bare er langtekkelige og kjedelige er en helt annen sak.
BESTE LÅT: «Gossamer Thread»
TOR MARTIN BØE