(Emi Music)
For «The Final Frontier» - Iron Maidens femtende studioalbum - er selvfølgelig ferskvare, men den inneholder samtidig på mange måter selve kvintessensen av dette legendariske bandets tretti år lange platekarriere.
Åpningen kan riktignok skremme den mest ihuga Maiden-fansen. Her møter vi en flippa pink floyd'sk utgave av våre metalhelter i et slags desperat rop om hjelp fra verdensrommets siste utpost, med skrikende gitarer og marsjerende trommer («i'm stranded in space, i'm lost without trace». Hoho, her går vi i dybden...).
Men etter fire og et halvt minutter starter låten «egentlig» og vi nikker gjenkjennende til de kontante riffene og Bruce Dickinsons sirenestemme.
Tross sin lange fartstid avslører Iron Maiden en imponerende jevnhet og vilje til å skape ny, storslått musikk og sånn sett peker «The Final Frontier» både bakover og fremover.
En låt som «The Alchemist» bærer umiskjennelige spor av Iron Maiden fra klassisk åttitall, mens «The Talisman» og ikke minst det avsluttende magnum opus, «When The Wild Wind Blows» - etter min ringe hukommelse Maidens tredje lengste sang i historien med sine elleve minutter - fortsetter der de slapp på sitt fire år gamle mesterverk, «A Matter Of Life And Death».
Akkurat her ligger også mitt ankepunkt med «The Final Frontier». Selv etter flere gjennomlyttinger (som denne platen må ha!) fremstår de mer progressivt anlagte eposene som litt bleke skygger av sine mer umiddelbare halvsøsken på nettopp «A Matter Of Life And Death».
Det betyr ikke at «The Final Frontier» er en svak plate, for det er den slett ikke. Kompleksiteten har kanskje aldri før vært større hos Iron Maiden. Den er imidlertid ikke bandets beste, men den bærer definitivt bud om at Iron Maiden også har en fremtid der oppe blant de helt, helt største.
BESTE LÅT: «When The Wild Wind Blows»
STEIN ØSTBØ