Spillutvikler Paradox Interactive er kjent for dype og uhyre komplekse strategispill. Mest kjent er nok spillseriene «Hearts of Iron» og «Europa Universalis», men «Victoria II» står ikke en millimeter tilbake for disse i ren og skjær tyngde.
Anmeldelse: Hearts of Iron III
Spillet tar til i år 1837 og lar deg velge fritt hvilken nasjon du ønsker å ta kontroll over og styre frem mot vekst og velstand. Eller mer spesifikt, hvilken nasjon du ønsker å fungere som regjering for.
«Victoria II» skiller seg nemlig fra mange av sine konkurrenter ved å gi spilleren begrenset makt. Man styrer nasjoner, man eier dem ikke.
Hvis Jens Stoltenberg plutselig får lyst til å invadere Sverige med krav om billig bacon til alle nordmenn, er det ikke sikkert at Stortinget umiddelbart vil godta krigserklæringen.
Tilsvarende er det ikke bare å innføre gratis helsetjenester i det Ottomanske rike eller kreve refleksvest og vernesko på kanonstøperier i Prøysen. Allmenn stemmerett eksisterer ikke på denne tiden, og fabrikkeiere legger kjapt ned veto mot sikkerhetsreguleringer og dyre sosiale støtteordninger.
Men stemmeretten kan utvides, fagforeninger kan gradvis tillates og folkepresset kan etter hvert tvinge frem nettopp slike ting. Avhengig av styresett og kultur har man en avgrenset ramme å regjere innenfor, men rammen kan forskyves over tid.
Forskning, økonomi, handel, industri, diplomati, demografi og forsvar er blant de viktigste punktene på agendaen til en regjeringssjef i «Victoria II». Kompleksiteten varierer fra det relativt enkle og intuitive forskningstreet til et uhyre komplekst og uoversiktlig befolkningssystem.
Befolkningen deles inn etter etnisitet, religion, yrkesgruppe, politisk overbevisning og sosial klasse. Store minoriteter kan skape problemer hvis deres behov ikke tas hensyn til, oppvekst av militante organisasjoner er ofte uungåelig og revolusjonsspøkelse lurer stadig i horisonten.
Flere strategispill:
Starcraft II: Wings of Liberty
Command & Conquer 4
Supreme Commander 2
Napoleon: Total War
«Victoria II» er veldig artig når ting går bra - er man markedsliberal og har lagt forholdene godt til rette for næringslivet, kan man nesten gå fra PCen og la landet styre seg selv. Da vil fabrikker bli bygget, levestandarden øke og økonomien vokse, helt uten din hjelp.
Når ting derimot er i ferd med å gå galt, gjelder det å holde tungen rett i munnen. Gjeldskrise, manglende industrialisering og sosial uro ender fort i fulle opprør og oppurtunistiske krigserklæringer fra militante nabostater. Vonde sirkler er fryktelig vanskelig å snu, det er lett å føle seg maktesløs i «Victoria II».
Alt i alt er dette et spill som krever mye av spilleren før det begynner å gi noe tilbake. Dette er ikke et spill hvor du kan erobre verden, men hvor målet ofte blir å gjøre det bedre enn historien.
Mange vil elske dybden, realismen og den slu og allsidige kunstige intelligensen, men først etter å ha kjempet seg gjennom forvirrende oversikter og lært å godta sine egne begrensinger.
Tålmodighet er en dyd som «Victoria II» både krever og belønner.