KONSERT: Robyn
STED: Øyafestivalen, Enga
PUBLIKUM: Ca. 9000
AKTUELL CD: «Body Talk Pt. 1»
Endelig kom det en skikkelig popstjerne til Øyafestivalen.
Scenearbeiderne til Robyn får mer og heftigere applaus enn de fleste andre artistene jeg har sett her nede.Det er omsider kommet en vaskeekte popstjerne til Øyafestivalen - M.I.A. på onsdag viste seg å være falsk alarm - og folk er klare for å ha det gøy.
Hun har med seg fire musikere. To trommeslagere (god idé!) og to synthnisser i hvite laboratoriefrakker (simpelt, men evig effektivt).
Selv kommer Robin ut i purpurfargede sykkelbukser i nervøs fløyel, en enkel topp med blondedetaljer og hele fire belter (itteno' knussel).
Lyden er litt lav og dårlig definert både på musikken og vokalen på «Fembot», men det retter seg allerede i «Cry When You Get Older».
Låt fire, en fenomenalt tung versjon av «Dancing On My Own», er det svensken kaller en «rysare»: Et magisk øyeblikk av pur poplykke på en festival som ellers i stor grad har vært så «indie» at det nok kan ha blitt i det mest introverte laget for mange av de mest typiske publikummerne her: Jenter i 20-årene.
De, men også alle andre, får en fenomenal opplevelse.
«None Of Dem», «Be Mine!» og en fabelaktig «skuespilt» versjon av satiriske «Don't Fucking Tell Me What To Do» er bare tre av dem. Under sistnevnte tar Robyn seg en banan (spiser den, ja), henger et håndkle rundt halsen og tøyer ut som en annen frustrert Hollywood-frue.
Hun spruter av selvsikkerhet, selvstendighet - kort sagt: den fullstendige frigjorthet. Beveger seg og danser med en total mangel på sjenanse.
Det var en fryd å se.
Musikalsk leverer hun noe á la den optimale konserten i den notorisk vanskelige øvelsen «stadionelektronikapop».
Det var en fryd å høre.
MORTEN STÅLE NILSEN