Jeg hatet «kultfilmen» «Napoelon Dynamite» (2004) med en lidenskap jeg pleier å reservere for barnemishandlere. «Nacho Libre» (2006) var en haug viddløst søppel, den også, men hakket mindre aktivt eksemsfremkallende. Nå har Hess, trolig den minst talentfulle regissøren hvis filmer fremdeles distribueres verden over, gjort det igjen.
OK. Plot: Unge Benjamin (Angarano), en science fiction-forfatter in spe, drar på forfatterkurs. Der får han et av manusene sine stjålet av den feterte, idiotiske Robin Chevalier (Clemet, fra artige «Flight Of The Conchords»). Det er, i grove trekk, det. Og jo, og så prøver noen «venner» av Benjamin å lage grusom lavbudsjettsfilm av manuset samtidig.
I den grad han gis klapp på skulderen av noen utover de mest innsnødde «indie»-nissene, pleier man å si at Hess har et «grep» om amerikanske småbyoriginaler. I «Gentlemen Broncos» går de, som i «Napoleon Dynamite», kledd i 1970- og 80-tallsklær, og regissøren behandler dem som en eneste stor gjeng motbydelige «freaks». Hess ler ikke med personene sine, han ler av dem - hånlig. Den humoren som finnes her - det vil si, den som ikke tar utgangspunkt i avføring eller oppkast - er ond, kaldhjertet og stupid.
Hess har én egenskap, og det er å få karakterene i filmene sine til å se groteske ut. Menneskene i filmene hans er alle vulgære, fysisk stygge karikaturer, med unntak av den litt «søte», «godhjertede» guttunge-«geek»'en i historiens sentrum (du kan jo gjette hvem Hess selv identifiserer seg med).
«Jeg er kul, alle dere andre er for dumme til å forstå meg», sier Hess, som til alt overmål er en voksen, gift tobarnsfar og mormoner (!).
Pluss på «ironisk» bruk av tungrockballader fra 1980-tallet (Cher, Scorpions), og du har den totale kvasihipstertortur. Å være sperret inne i en kinosal med «Gentlemen Broncos» er som å bli klasket foraktfullt i ansiktet med en våt utgave av Dagbladet FREdag i 90 minutter. Bare enda mindre meningsfullt.
MORTEN STÅLE NILSEN