(Breb Media da)
Papir-rock uten roll.
Det er ikke få paradokser dette ferske og mye omtalte bladet plasker rundt i på fødestuen. ENO har erklært krig mot dagspressens dekning av musikk. Anført av en redaktør som anmelder plater i Dagbladet.
De klager over at det er for mye fokus på den utdøende CD-platen, men ser da ut til å glemme at det er albumformatet, en kunstform, som omtales, ikke selve plastikken. Mesteparten av stoffet deres er da også sentrert rundt albumutgivelser - her er det fint lite spillelister og mixtapes å lese om, som det var grunn til å forvente ut ifra utgivernes programerklæring.
Men disse selvskuddene i fot til tross; ENO har såpass mye godt, velskrevet og originalt stoff at det er lett å unne dem livets rett. De plasserer seg resolutt i marginene, men det er jo også dit den lidenskapelige musikkelsker må bevege seg for å få et fullverdig liv.
Bladet byr på en pen sak om «diktrockeren» Arild Nyquist, et utmerket Big Boi-intervju, samt morsomme grep som å intervjue Susanne Sundfør om humor i musikk.
For ofte lar imidlertid ENO artistene styre intervjuene; den beste musikkjournalistikken vil alltid være drevet av skribenten. Her fungerer det når artistene er underholdende nok, som de unge jentene i Razika, men rekk opp hånden den som bryr seg om hvorvidt Ingeborg Selnes skriver teksten eller melodien først når hun lager låter.
Akademiakomplekset er tungt til stede i ENO - sex, dop og rock 'n' roll må du finne andre steder. Bladet er som tran; det er sunt og til en viss grad nødvendig, men det er ikke akkurat gøy.
THOMAS TALSETH