(Secretly Canadian / Tuba)
Popsurrealisme møter Sufjan.
Folkartisten Luke Temples popsurrealisme er utvidet til full besetning. Fremdeles med mye tivoli, tidvis i samme strøk som Ariel Pink, men med mer enn et dryss Flaming Lips og Sufjan Stevens. Spesielt den framifrå søtskranglete «Bottom Feeder», som også fungerer som et, for albumet, atypisk mellomspill midtveis.
Helheten er umiddelbart forvirrende, men fremstår etter hvert mykt original og ambisiøs i samme strømning som Radiohead. Noe som understrekes av at brooklynerne opptrer mistenkelig likt Thom Yorke på «F.F.A.P.»
Bandnavnet, en optimistisk taktopptelling, kan i fremtiden definitivt få påslengt et utropstegn.
BESTE LÅT: «Bottom Feeder»
TOR MARTIN BØE