I «Predators» befinner vi oss på en fremmed planet, vrangsiden av new age-paradiset Pandora, befolket av noen av de ufyseligste monstre jeg har sett på denne siden av «Alien».
En internasjonal gjeng bestående av syv menn og én kvinne - alle bevæpnet til tennene selvfølgelig - krasjer ned i jungelen.
Fellestrekket for alle unntatt én av dem er at de på jorden (som det etter hvert altså skal vise seg at de har forlatt) er skruppelløse krigere/kriminelle. Sistemann, en bebrillet fyr som kommenterer alt som har med planter og dyr å gjøre, hevder han er lege. Vi får se da vettu.
Men hva i huleste har de alle på en fremmed planet å gjøre?
«Predators» er nok et forsøk på å blåse liv i 80-tallsserien, hvorav film nummer to ble totalforbudt på kino i Norge. Den, og de to crossoverfilmene som har kommet på 2000-tallet forsøker man å slå en stor strek over, ønsket har vært å lage fortsettelsen til originalen med fra 1987. Nuvel.
Sjokkeffekten fra åttitallet er skrelt helt bort, «Predators» avstedkommer definitivt ikke mediepanikk i 2010. Filmen har faktisk påfallende lange strekk uten et eneste «splatt» eller eksplosjon. Og når det først smeller blir vi teppebombet i korte perioder. Helt fint synes jeg. Vrælende monstre som hopper ut bak hvert et tre hadde blitt kjedelig i nesten to timer. Som i de beste skrekkfilmene er det når du ikke ser dem uhyrene er på sitt skumleste.
Regissør Antal lykkes med å ikke rope BØ! hele tiden, og makter å gjøre predatorene eklere ved å vise dem i korte glimt - når du minst aner det.
Store deler godt B-film håndverk altså, men det hadde ikke gjort noe om man hadde løftet et par fingre for å komme med et litt mer utfordrende manus enn dét som har blitt film. Har du sett én eneste av denne typen filmer tidligere vet du nøyaktig i hvilken rekkefølge folk går dukken. Og ikke engang dønn solide skuespillere som Fishburne og Brody makter å skape filmmagi av harry «oneliners» (men førstnevntes forvirrede hyllest til Marlon Brando i Apocalypse nå er morsom!)
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN