En indierockopera for alle slags forsteder.
Det er noe med Arcade Fire og reiser - både emosjonelle, konkrete og metafysiske. Der det tidligere har blitt reist fra noe og noen, prøver de i «The Suburbs» å reise tilbake.
Oppbyggingen er som i en rockeopera. Introsporets oppstemte Neil Young-country er ouvertyren til de påfølgende løst sammenhengende og selvrefererende låtene. Den egentlige åpningen er det utilslørte bransjesparket i Dylan-pastisjen «Ready To Start»; «Businessmen, they drink my blood». Deretter betoner kanadierne forstadsminner av typen «sommeren-jeg-brakk-armen-og-var-eneste-ungen-i-byen» mot eksistensielle demoner som død, tro og hårfrisyrer.
Over 16 låter reiser sjuerbanden storslagent og sjangerlekende via det beste fra åttitallsoppveksten, i form av kjørerock, New York-postpunk og, utrolig nok, Abba-synthpop. Kammerrockete «Empty Rooms» og albumets musikalske høydepunkt «We Used To Wait» bruker riktignok de beste bitene av gamlemetoden - men besinner seg kontrollert og elegant på steder der vokalist Win Butler tidligere ville ha krevd agitert fotballsupporterkoring.
Konklusjonen - at vi alle lever i en form for forstad, men har håpet om å reise over fjellene - er så liksomtendensiøs og skjærsildsvevende at ikke engang Arcade Fire burde komme unna med den. Men en opera skal jo være større enn seg selv, uansett sjanger.
BESTE LÅT:«We Used To Wait»
TOR MARTIN BØE