Veteraner av det etter hvert legendariske «Counter-Strike» vil nikke gjenkjennende til det meste i «Blacklight». Her er det høy hastighet, intense kart og vanvittig treffsikre våpen som gjelder.
Realismen er ofret på tempoets og arkadefølelsens alter, uten at det ser ut til å bry «Blacklight» noe særlig. For dette foregår i fremtiden må vite, og i fremtiden vil infanterisoldater slutte å søke dekning for fiendtlig ild og heller hoppe opp, ned, frem og tilbake som reneste Duracell-kaninene.
Fenomenet med hoppende soldater i dataspill er langt fra nytt, men her føles det tidvis som om hele krigen utkjempes på en kjempestor trampoline.
Si din mening: Diskuter dataspill her!
At det foregår i fremtiden er forøvrig det nærmeste man kommer en historie eller et bakteppe i selve spillet. Det er litt snodig, ettersom det skal lages både film og tegneserier fra «Blacklight»-universet. Man burde ikke trenge å google et spill for å få vite helt grunnleggende ting som hvor kampene foregår og hvem som sloss.
I tillegg til bakgrunnshistorien kunne både den omfattende våpenmodifiseringen og radarvisiret trengt en kort innføring. For eksempel måles egenskapene til våpnene på tre forskjellige skalaer, men istedenfor å skrive hva hver av dem betyr, er de merket med bitte små og fryktelig kryptiske symboler.
Akkurat våpenmodifiseringen er også ett av satsingsområdene til «Blacklight», her kan man endre alt fra kolbe og løp til magasintype og siktemiddel. I alle fall etter hvert, alt må nemlig først låses opp i strid.
I teorien kan man ende opp med hundrevis av ulike våpenkombinasjoner, men i praksis har man ikke særlig mer valgfrihet i «Blacklight» enn man har i for eksempel «Call of Duty: Modern Warfare 2». Hver våpenklasse har bare ett grunnvåpen, og ser man vekk fra ubetydeligheter som fargemønster og pyntesaker, er ikke valgfriheten like spektakulær som det kan se ut på overflaten.
Våpenmodifikasjonen får allikevel mer enn godkjent, det er både artig å leke seg med og en stødig inspirasjonskilde for å fortsette å spille. Noe godkjent-stempel kan jeg derimot ikke gi våpenbalansen.
Skal man gjøre det bra i «Blacklight» må man enten gå for maskinpistolen eller automatriflen, alt annet er bortkastet. Årsaken er en blanding av brettenes oppbygging, våpnenes treffsikkerhet og kulenes dødelighet. Aldri har jeg spilt et skytespill hvor soldatene tåler mindre, det er svært sjelden noen overlever mer enn to treff.
Det er kanskje realistisk, men det bryter litt med arkadestilen som ellers preger «Blacklight». En arkadestil som særlig kommer til uttrykk når det gjelder treffsikkerhet. Med automatriflen treffer kulene nøyaktig der du sikter, nesten uansett distanse.
På den ene siden ble jeg fryktelig glad i automatriflen og følte meg som reneste James Bond der jeg traff fienden rett mellom øynene med skudd avfyrt i lufta på femti meters avstand. På den andre siden kan man begynne å lure på hva i granskauen noen da skal med en skarpskytterrifle.
«Blacklight» lider dessuten under urokkelige startpunkter som gjør at du starter samme sted hver gang du dør. Selv med automatiske, målsøkende maskingevær på startpunktet, blir det ene laget ofte låst inne i sin egen base av godt plasserte fiender.
Lite nytt og noe rusk i maskineriet gjør det til en enkel sak å kritisere «Blacklight», men det er ikke helt rettferdig. For jeg må innrømme at jeg slettes ikke hadde det så verst på den gråbrune fremtidsslagmarken, arkadefølelsen minnet meg om gode, gamle «Counter-Strike».
Til redusert pris har «Blacklight» noe å by på for de som trenger en liten pause fra spill som «Modern Warfare 2». Det er ikke i nærheten av å kunne kalles noe mesterverk, men det funker.
PS: Tilgjengelig for nedlasting på PC (via Steam) og Live Arcade (Xbox 360). En PS3-versjon er ventet i august. Spillet er testet på PC og Xbox 360.