En idé er den mest motstandsdyktige parasitten, heter det i «Inception»: Ideer kan endre alle regler. I det ellers virkelighetstro universet filmen starter med, er sikring av menneskers tanker en gren av sikkerhetsindustrien.
På rømmen fra amerikanske myndigheter livnærer Dom Cobb seg som spesialist på å stjele informasjon fra folks hjerner ved å gå inn i drømmene deres.
Nå får han et vanskeligere oppdrag - å plante en idé i hodet til en forretningsmann. For å gjøre det, må Cobb ned i mange og farlige nivåer av underbevissthet.
Alle kjente dimensjoner og naturlover oppheves og drøm blir raskt et actionpakket mareritt. Samtidig konfronteres Cobb med minnet om sin døde kone (Her finner vi filmens obligatoriske, påklistrede kjærlighetsdrama).
Allmenn fascinasjon
«Inception» frir til en allmenn fascinasjon for og populærkulturell forståelse av underbevisstheten, med enkle midler: Vi bruker bare en liten del av hjernen, tenk så spennende med alt som er under, sier filmen, i klartekst.
Nolan videreutvikler den dramatiske noirestetikken fra «Memento» og Batman-filmene, men drømmeverdenen hans er bygget på den mest elementære symbolikk. Sjelens hemmeligheter skjules i safer og voktes av menn med våpen, sånn at det er enkelt å lage action av.
Assosiasjonene går til «The Matrix» og Charlie Kaufmans «Synecdoche, New York». I sistnevnte mesterverk entrer Kaufman underbevissthetens dimensjonsbøyende mørke på betraktelig smartere og mer raffinert vis enn Nolan.
Innsiktene filmen forsøker å by på om psyken og kjærligheten er ikke så dype som det er forsøkt på.
Sommerhit
Men det er ok. «Inception» har nok å by på. Dette skal være en sommerhit - 100 millioner dollar er brukt bare på markedsføringen. «Inception» er en typisk kuppfilm i et utypisk terreng, og er det noe filmen ikke skuffer på, er det wow-faktor.
Filmen er en ubehagelig visuell nytelse - mange av scenene er fantastiske, hvordan de er laget er rent ut uforståelig.
Noen ganger er handlingen også uforståelig.
Den gjennomgående, suggererende filmmusikken må nevnes.
Den er verket til Hans Zimmer (han står bak musikken til over 100 filmer, fra «Thelma & Louise» til «The Dark Knight»), og jeg er overbevist om at den inneholder toner designet for å krype inn i ryggmargen, for så å hjemsøke deg i dagevis.
Noen vil mene «Inception» er pålesset. Det er mye effektmakeri her, men effektmakeri av denne kvaliteten kan jeg lett like.
SILJE BEKENG