The Doors-vokalisten Jim Morrison rakk å bli avskrevet i løpet av sitt 27 år korte liv. Men han levde ikke lenge nok til å møte seg selv i døren (host), og ble aldri tvunget til å revurdere sitt ungdommelige «prosjekt». Derfor føles hans dionysiske rebellposering trettende i dag, etter en 40 år lang rockhistorie hvor så mange har fulgt hans dårlige eksempel,
«When You're Strange» starter selvsagt med den obligatoriske 1960-tallsmontasjen. Orker vi dette én gang til? Historien om The Doors, mot et bakteppet av historiens mest veldokumenterte amerikanske tiår?
Den synkende følelsen blir bare sterkere når Johnny Depps fortellerstemme mønstrer på. Depp blir trukket til disse opprørerarketypene på et vis som ikke helt sømmer seg en voksen barnefar.
Men OK. For førstegangsreisende er dette en grei introduksjon til et band som fortsatt er en del av overrumplende mange modningsprosesser. (Årsaken er trolig at Jim Morrison, ved siden av Elvis, hadde rockens vakreste mannlige ansikt).
Ingen «snakkende hoder». En drøss årgangsmateriale jeg ikke har sett før. Og viktigst: Ingen Ray Manzarek som avslutter hver eneste setning med ordet «man».
MORTEN STÅLE NILSEN