Vi får historien om den lille italiensk-meksikanske femåringen Natan og hans siste ferie hos faren Jorge. De to er atskilt av Atlanterhavet, Natan bor i Roma hos sin mor, mens faren nyter dagene i en søvnig fiskerlandsby i Mexico-gulfen. Alamar er nærmest blottet for drama og spenning - en «dokumentarfiksjon» hvor vi får døsige dager med fisking, småprat og lek med hva som finnes for hånden: En langbeint hegre ved navn Blanquita.
Med enkel filmpoesi makter regissør Gonzales-Rubio å hensette seeren i drømmeaktig feriemodus - samtidig som han usentimentalt viser oss helt avgjørende dager i et far-sønn forhold.
Med fare for å bli satt i «englebås»: Mennesker i mer perfekt harmoni med elementene har jeg ikke sett siden åpningsscenen i mesterverket «The Thin Red Line». Filmen kan i tillegg få uønsket aktualitet dersom konsekvensene av BP-katastrofen brer ytterligere om seg: Chinchorro-revet, hvor filmen er spilt inn, ligger i Mexico-gulfen, men på den siden som foreløpig ikke er rammet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN