Én gruppe dansere liker streetdance. En annen liker ballett. Sammen må de lære å kombinere kreftene for å slå ut konkurrentene. Høres det kjent ut?
Kanskje fordi du har sett det ørten ganger før. Allerede i 1953 tilpasset Fred Astaire dansestilen til ballett i «The band Wagon». På 80-tallet viste «Flashdance» oss at stilmiks var sexy. I «Center Stage» (2000) måtte balletten jazzes opp for å bli en suksessformel. Året etter viste «Save the Last Dance» det samme. Og nylig lagde NRK en hel TV-serie, «AF1», over temaet.
Vi har skjønt det allerede: Å mikse forskjellige dansestiler er bra. Det er likevel gøy å se fusjonen ufolde seg foran deg. Ikke minst er det gøy å se det i 3D - hvor dansernes piruetter nesten pirker deg på nesa.
Selve handlingen er svært banal og forutsigbar - og selvfølgelig bare et påskudd for å vise dans. Dansen er det sus over, mens skuespillet heller mer til sug.
Det er likevel ikke det som trekker denne filmen ned, men de flaue transportetappene mellom dansenumrene. Og i en slik sjangerfilm kunne det med fordel vært enda mer dans. En sitter også igjen med følelsen av at 3D-teknikkens muligheter kunne vært utnyttet bedre i koreografien: gjerne enda flere føtter i fjeset!
I tillegg skjemmer dårlig oversettelse de norske tekstene. Sjokoladen Kit Kat er blitt til kattemat. Det å drille/øve lidenskapen ut av danserne har blitt å banke den ut av dem, og det å være «cheeky», altså frekk, har blitt til jålete.
Selv til å være en dansefilm er denne av den overtydelige sorten: Igjen lærer man å være seg selv 110 prosent, og fjerde gangen det understrekes at dansegruppa er en familie, har du fått nok.
Det er lyspunkter i «Streetdance 3D». Den er fylt av spenstige kropper, halsbrekkende hopp og både hjerte og smerte. Om du kobler ut hjernen kan øynene bare boltre seg - i partier.
Men faktum forblir at selv om denne dansefilmen er i 3D, er den litt for... tja... flat.
INGVILL DYBFEST DAHL