Kim Jee-woons hyllest til Sergio Leones spagettiwestern «The Good, The Bad, The Ugly» (1966) starter med et ganske friskt avspark. Første del av filmen er et heseblesende kappløp mellom dens tre hovedpersoner: En sadistisk leiemorder, en stoisk dusørjeger og en smågal tyv - alle på jakt etter et sagnomsust skattekart.
Handlingen utspiller seg i 1930-tallets Mandsjuria. Den er en orientalsk suppe av togrøveri, etniske konflikter og blodige gjengoppgjør - krydret med fredløse koreanere, kinesiske banditter og den japanske hæren.
Dette universet er helt klart «a man's world». De få kvinnene som sees i filmen er enten hysterisk skrikende dekor eller en senil bestemor til komisk effekt. Her fungerer det.
Helt enkelt å følge med i svingene er det ikke. Intrigen lider litt av for mange sidehandlinger og biroller. Fotograferingen er stilsikker, men klipping og historiefortellingen varierende. Mot slutten av den drøyt to timer lange, intense jakten har man både sluppet opp for pust og begynt å kjede seg når en liksom-klimatisk fluktscene med samtlige kanoner på dekk aldri tar slutt. Og når trekant-oppgjøret endelig kommer, er spenningen nesten klippet bort.
Men kjemien mellom de tre hovedfiendene før en kommer så langt er verd å observere. De utfyller sine vidt forskjellige funksjoner godt i et dynamisk triangel rundt filmens «MacGuffin» - skattekartet. Etter hvert bryr en seg mindre om kartet og mer om jakten, som i størsteparten av filmen er svært underholdende.
Den er estetisk lekker å se på, men som en storskala actionwestern prøver «The Good, The Bad, The Weird» litt for hardt.
INGVILL DYBFEST DAHL