Med denne tragedien av en familiefilm får Brendan Fraser vist at han fungerer enda dårligere som villmarkens sønn enn som jungelens konge. Men han får brukt en del av de samme grimasene. Å si at «Hårete hevn» er en film som kan være morsom for de minste, er nesten en fornærmelse mot 5-åringer.
For noe mer uintelligent enn denne filmen skal du lete lenge etter. Dan Sanders (en ukledelig korpulent Fraser) har flyttet familien sin fra Chicago til Oregons skoger for å lede utbyggingen av et «grønt» boligfelt. Men alt går galt når gnagerne rotter seg sammen for å stoppe ham og sjefen hans viser seg å være en gal profittjager.
«Hårete hevn» later som den handler om miljøvern, familieverdier og urban kapital mot rural sjarme. Men filmen klarer den bragden å ikke være troverdig ett sekund, og fungerer i stedet som en unnskylding for å vise pratende dyr og toaletthumor.
Når ikke en gang dyrene er sjarmerende, men derimot framstår som slu og hevngjerrige, har man et problem.
Dyrene snakker både med stemmer og i snakkebobler som ser ut som de er laget av overivrige filmstudenter på begynnerstadiet. Filmskaperne har ikke en gang giddet å ta kontinuiteten på alvor. Brooke Shields' veske skifter posisjon seks ganger i løpet av én scene.
Filmen antar at dagens barn er dumme og dårlig vant. Det er de ikke.
Alt i denne filmen har du sett før, bare med bedre skuespill, bedre manus og bedre effekter. Kjøp heller en DVD med «Ut i naturen».
INGVILL DYBFEST DAHL