For «No Boundaries» holder hva den grenseløse tittelen lover, og vel så det. Også debuten, «Fairytales», var uten grenser, men denne gangen virker det som om Rybak vil være sjangeroverskridende kun for effektens skyld, ikke for innholdets.
Noen burde altså sette en og annen grense også for Alexander Rybak.
Innledningsvis har han begge føttene i musikal-land, men samtidig i et terreng vi kjenner veldig godt igjen fra debuten. Men nå blir låtene litt for ofte kopier av den foregående platens fulltreffere, ikke minst «Europe's Skies».
Deretter spretter Rybak videre og forsvinner i euro-disco (!) i «I'm In Love», før vi forvirret kikker oss rundt og oppdager snurten av mannen på full fart inn i ulike båser som gladlynt retro-pop, låvedans, opplesning av barnebrev (!), åttitalls-nostalgi, punk-pop (!!!) à la Blink 182 og østeuropeisk drama-pompøsitet.
Og helt avslutningsvis, etter at Alexander Rybaks prosaiske kjærlighetsfortellinger det siste året er gjennomgått, kommer en aldri så liten vals med Disney-strykere.
Det kanskje mest irriterende ved «No Boundaries» er nok at den består av framifrå enkeltelementer. Likevel er det vanskelig å oppfatte hvilket publikum Rybak retter seg mot med en sjangermessig villskap som han utviser her.
Kall det gjerne selvsikkerhet, kall det like gjerne forvirring, men klart det er moro å vise frem solide egenskaper i så mange ulike sjangre. Det er bare ikke alltid like moro å høre på.
BESTE LÅT: «Why Not Me»
STEIN ØSTBØ