(Mercury/Universal)
Fint, men utydelig.
Hjernen i Crowded House, Neil Finn, har alltid skrevet sanger som en Paul McCartney med et mer komplisert sjelsliv og en disposisjon for depresjon. Det er fortsatt slik. «Falling
Dove», for eksempel, er purt beatleri - hør det pianoet 'a. («Isolation» har på sin side spor av trassig John Lennon).
Stemningen her tyder på at Finn fortsatt ikke helt har kommet
over selvmordet til den originale trommeslageren og ungdomsvennen Paul Hester i 2005. Lydbildet er lett oppdatert; litt «fuzzy». Jeg er usikker på hvilke tjenester denne impresjonistiske behandling gjør et sett litt konturløse sanger. «Voksenpop» som åpner seg ved gjentatte lyttinger.
Spørsmålet er om voksne folk har tid til å unne seg slike.
BESTE LÅT: «Amsterdam»
MORTEN STÅLE NILSEN