- Jeg skjønner, du er liksom Yoda, og jeg er en Jediridder, sier unge, utålmodige Dre (Jaden Smith) til gamle, kloke Mr. Han (Jackie Chan) halvveis ute i filmen. Det er vel det man kaller et metaøyeblikk, hvor Zwart lar personene kommentere sin egen sjanger, og vise hvilke utfordringer regissøren selv har stått overfor.
For dette er en fortelling vi har sett før, og ikke bare i de tre originale «Karate Kid»-filmene. Det er historien om underdogen som må finne sin indre styrke og sin spesielle oppgave for å overvinne sin indre underlegenhetsfølelse og sine ytre fiender.
Formelen er enkel, men det er vanskelig å skulle fortelle den en gang til uten å henfalle til utslitte klisjeer.
Zwart lykkes fordi han i motsetning til i sine tidligere Hollywood-filmer, lar fortellingen og personene være viktigere enn de tekniske gimmickene og wow-effektene. Historien om 12-åringen som må flytte med moren sin til Kina fordi bilprodusenten hun jobber for flagger ut, er i seg selv rørende.
Og Jaden Smith har mye av den samme sta sårbarheten som Ralph Macchio hadde i åttitallsfilmene, som gjør at du holder med ham fra første stund.
Omgivelsene i Beijing bidrar til å skape en realistisk ramme rundt eventyret. Dette er ikke turistbrosjyre-Kina, men et autentisk, levende og sjarmerende gatebilde fra Beijing som gir historien en egen realisme.
Zwart tar seg god tid til å la fortellingen rulle frem. Til tider er det nesten langsomt, men så blir det desto mer effektfullt de gangene han trykker på knappene og slipper løs de scenene vi har ventet på.
Det var full jubel på alle de rette stedene i kinosalen i New York hvor VG så filmen lørdag kveld. Og «Karate Kid» er en sånn film hvor det betyr mer enn filmanmeldelsene.
Filmen har premiere på norsk kino 13. august.
ANDERS GIÆVER