Den svenske regissøren Lasse Hallström er dreven i Hollywood-gamet og vet hvordan han skal håndtere historier med sterk følelsesmessig appell. I så måte burde han være en god match for forfatter Nicholas Sparks, som med vibrerende tristesse titt og ofte skriver om heftig lidenskap og mennesker med problemer. I likhet med andre Sparks-romaner som er filmatisert, bærer også denne historien preg av følelsesfloker.
Hallström er rå til å manipulere med intens bruk av musikk og effektfulle nærbilder. Med den vakre Amanda Seyfried og hjerteknuser Channing Tatum som det unge, og etter hvert så hardt prøvede paret, treffer åpenbart filmen noen strenger hos publikum. Seyfried og Tatum har naturlig sjarm, sterk tiltrekningskraft og godt kameratekke.
Det kommer godt med når handlingen bølger fremover i svulstige kast. Filmen surfer innom elitesoldatens strabasiøse hverdag, en ungjentes svært så politisk korrekte ambisjoner, autisme hos liten og stor og en porsjon kreftsykdom på toppen. Her skal tilværelsens trøbbel belyses, og det til gagns! De søtladne klisjeer står nærmest i kø, og regissøren poengterer det jevnlig med et billed- og lydmessig uttrykk som minner om søtladne musikkvideoer.
Til tross for dette; det finnes en del sympatiske trekk ved historien. Filmen tar unektelig fatt i en kjerne av kjærlighetens kompliserte vesen. Lidenskap; den brusende forelskelse, dragkamp mellom plikt og følelser er fenomener som et stykke på vei behandles med varhet og innsikt. Resultatet: En salig miks av følelser og føleri.
BORGHILD MAALAND