(RCA/Sony)
Christina Aguilera helgarderer seg med en tredelt fornøyelse.
Som Aguilera overdriver, hva? Synger nesten bestandig for mye, og overkompenserer fortsatt for sin fortid som «The Mickey Mouse Club»-barnestjerne. Som om vi bryr oss, eller ville gidde å holde noe slikt «mot» henne. Nå er en halvt menneskelig,
halvt maskinell «Xtina» tilbake i S&M-fetisjutstyr. Spørsmålet er om hun kommer for sent til en verden som fullt forståelig er fascinert av hennes konseptuelle overkvinne, Lady Gaga.
Problemet er ikke at «Bionic» høres ut som Gaga, slik singelen «Not Myself Tonight» kunne tyde på at det ville. Det gjør albumet sjelden. Snarere er det at Christina Aguilera - unnskyld blødmen, men den er faktisk relevant her - ikke holder tungen rett i skrittet, og ser seg nødt til å blande ut sangene om «Sex For Breakfast» og cunnilingus til lunsj, middag og kvelds med et sett oppskriftsmessig svette «selvhjelpsballader» av Linda Perry-skolen.
Samt - sikkert mer «kontroversielt» - babysnakk signert sin to
år gamle sønn. Balladeavdelingen varer fra kutt 9 til 15, og inneholder i likhet med den innledende «futuristiske» sexbangerdelen og de avsluttende poplåtene, greie enkeltbestanddeler. Men spesielt de myke sangene, designet for å vise frem stemmen hennes, føles som en film i filmen. Den stadige helgarderingen medfører at vi ikke helt klarer å stole på henne. Alle de tre delene har potensielle hits. Danseavdelingen er like deler M.I.A., Rihanna, «Erotica»- periode Madonna og Britney á la «Blackout». Poplåtene er Goldfrapp-electroglam og selvskrytende fredagskveldtullball. Og aldri har Aguilera sunget så nyansert som i hjertesmerteballaden «You Lost Me».
«Bionic» henger ikke sammen, verken musikalsk eller «filosofisk». Muligens ikke noe problem i en tid da folk etter sigende har sluttet å kjøpe album. Men nå er det en gang langspilleren som anmeldes her, og det er vanskelig å føle seg sikker på at det finnes et publikum for den der ute.
Den er frustrerende inntil det schizofrene, til tider like «moronic» som «bionic» (skipp for all del mellomspillet «Love & Glamour»), og svakt regissert. Men, klippet opp i småbiter, trolig hennes beste.
BESTE LÅT: «My Girls»
MORTEN STÅLE NILSEN