(Fysisk Format)
Angstskrikersk monotoni.
Store forventninger har blitt stilt til album nummer to fra Haust, som denne gangen drar inn både tekstlige og musikalske
elementer fra svartmetallen, uten at det lykkes helt - med unntak av platens klart beste spor midtveis, «The Abyss», der Hausts manglende riffoppfinnsomhet endelig brekkes opp.
Egentlig står Haust denne gangen med det ene beinet midt i en klassisk hardcore-felle; det pøses hyperenergisk på med litt for mange likelydende riff uten pusterom mellom trommeslagene, slik at selve låtstrukturene forsvinner helt i opp-pønka hesebleshet.
Live, helst midt i en moshpit, vil dette fungere utmerket. Iallfall bedre enn gjennom høyttalerne i stuen.
BESTE SPOR: «The Abyss»
STEIN ØSTBØ