(EMI)
Før eller senere i løpet av en lang karriere, vil et band ønske å gå i studio og bare klaske ut et album; hardt, fort og gæli'.
Når åpningssporet «Sjuk» deiser ut av høyttalerne, skjønner man at denne gangen har Hellbillies gjort noe à la det.
Det låter som et tiloversblevent kutt fra Rolling Stones' nok en gang aktuelle «Exile On Main St.» (1972), komplett med kjellerlyd på trommene, saloonpiano og Mick Taylorslidegitar.
Rock 'n' roll
Den første lytten til de resterende 11 låtene gir et uvørent, nesten vørsløst inntrykk. 20 år ut i karrieren har Hellbillies laget sitt råeste, frieste stykke rock 'n' roll.
Rock, ja.
For det er ikke mye country å spore her.
«Leite etter lykka» høres fremfor alt ut som den eminente strengemesteren Lars Håvard Haugens plate. Arne Moslåtten har som vanlig signert alle tekstene, men bidrar så vidt jeg kan skjønne overhodet ikke som
musiker denne gangen. Basspillet blir også halvt på vei traktert av andre enn Arne Sandum, ofte Lars Håvard selv.
Broder Aslag - restituert etter den alvorlige nakkeskaden han pådro seg under en sceneulykke i Skippagurra i fjor sommer - har skrevet alle melodiene.
«Sjuk» og den angstatmosfæriske «Den redde» åpner albumet på framifrå vis, for å bli etterfulgt av et lite knippe låter som føles noe autopilotaktig halvferdige. «Stein i skoen», «Spela eit spel» (Stones-rock igjen) og den typiske Hellbillies-balladen «Du er den», er en smule trivielle. Sistnevntes refreng er ikke av vanlig Moslåttenklasse.
Også «Verste strøket i byen» føles litt slapp, og kunne trengt en bedre «payoff».
Lekre gitardetaljer
Men spesielt andre halvdel av albumet åpner seg opp etter gjentatte lyttinger. «Kommunegrå» er midtperiode-Grateful Dead, med lekre Jerry Garcia-gitardetaljer. «Dirkefri» og «Håp i tomme glas» er flott folkrock, «Drivkvite bein» uimotståelig powerpop. Tom Petty har sjelden gjort det bedre.
«Leite etter lykka» tar et skritt til siden, uten å bli en parentes. Føles frisk uten å være fremmed, og bidrar med fire-fem utmerkede tilskudd til det som allerede er et av Norges ypperste konsertrepertoar.
Ingen kan be om mer enn det.
BESTE LÅT: «Drivkvite bein»
MORTEN STÅLE NILSEN