På mange måter er «Harry Brown» en tradisjonell selvtekstfilm. Det som skiller den fra denne ofte så moralsk tvilsomme sjangeren, er Michael Caine i hovedrollen og det portrettet filmen gir av et England i fritt forfall.
Caine spiller Harry, en eldre mann med en døende kone og et trist liv i høyblokkslum. Eneste løft i hverdagen er pubstundene over sjakkbrettet med hans gamle venn Leo.
Utenfor Harrys lukkede lille tilværelse, foregår et omfattende sivilisasjonskrakk: Ungdsomsgjenger tar over med narkotika, vold og hensynsløs adferd. Harry går pustende omveier rundt dette; han er syk av lungeemfysem. Men en dag kommer volden ham alt for nær. Og han velger å møte den - ikke uten kvalifikasjoner: Han er gammel marinejeger, med «krigserfaring» fra Nord-Irland.
Skal en film som dette lykkes, er den avhengig av minst to ting:
For det første, at ondskapen som skal bekjempes, så å si er verd utryddelse. Dernest at hovedpersonen selv forklares på en slik måte, at midlene han griper til på er eller annen vis fremstår «rettferdige».
77 år gamle Caine lykkes i meget stor grad. Det gjør han med en erfaren og dyktig skuespillers sikkerhet: Han blir verken supermann eller totalt umenneskelig. I en virkelig krise, utløses «bare» de instinktene han er blitt opplært til som soldat. Han trodde riktignok selv alt var glemt; han ønsker det endog. Likevel ligger den soldatnødvendige kynismen - og ferdigheten - begravd i ham.
Legg så til passelige doser beskt troverdig britisk samfunnskritikk, samt et impotent maktapparats vilje til «politisk» tilpasning, så får man også en film med overraskende mange nyanser. Som er ytterligere utpenslet av Emily Mortimers politikvinne; historiens eneste virkelig anstendige figur, dømt til det største nederlaget av alle.
Lite oppmuntrende - men godt!
JON SELÅS