Hadde produsent Jerry Bruckheimer hatt litt klasse, kunne dette ha blitt en dugandes søndagsmatinéefilm «for hele familien». Men Bruckheimer har ikke det, og «Prince Of Persia» er ikke blitt noe slikt.
Nå var ikke grunnmaterialet det mest lovende. Filmer basert på dataspill har det med å bli like skjematiske som spillene selv. De to timene føles som lite annet enn et stadig jag etter å «komme videre» til neste «brett», hvor «nye farer og utfordringer» lurer bak hver krik og krok.
Nå må Dastan (den adopterte «prinsen», sjokkerende klønete spilt av en «bola» Jake Gyllenhaal) kjempe mot sverdmenn! Magisk dolk
Så, kjapt, over til neste «nivå»: Pass deg for de skumle slangene! Se opp - ikke fall ned i den fellen i bakken!
Slik fortsetter det, i to stive, monotone timer. Alt som foregår, foregår ut fra dataspillenes «logikk» og dramaturgi.
Kjernen i vrøvlet er en magisk dolk, fylt av noe sand som kan reversere tiden. «Gudenes timeglass», visstnok. Kulissene ser billige ut, og får perserriket til å se ut som en dårlig kopi av Donald Trumps Taj Mahal-kasinohotell i Atlantic City. Skuespillerne snakker av en eller annen grunn med engelsk aksent.
Manuset er venstrehåndsarbeid fra ende til annen, ribbet for overskudd, inspirasjon, humor. Gemma Arterton er ukarismatisk og veik, og Kingsley er sminket på en måte som får han til å se ut som den litt anonyme skallede bassisten i et annenrangs emometalband.
Selv målgruppen - 11-12 år gamle gutter - vil glemme denne sjarmfattige suppen så snart neste film i samme gate dukker opp (neste uke, selvsagt).
«Prince Of Persia» vil ikke bli noe varig barne- eller ungdomsminne for noen som helst.
MORTEN STÅLE NILSEN