(Universal)
Fra klart «ja!» til «greit nok».
«Yes Man» er grunnen til at neste års Grand Prix-finale sannsynligvis vil by på et høyere låtnivå enn 2010-utgaven gjorde. Når en så sofistikert låt kan bli vinterens største hit etter å ha kommet på en fjerdeplass i GP, er det klart at bransje og låtskrivere kvesser pennen.
Jeg er imidlertid ikke sikker på om Simen Eriksrud, Norges heteste popprodusent og -låtskriver akkurat nå, har kvesset sin hardt nok i arbeidet med denne oppfølgersingelen.
Der han i fjor hjalp Donkeyboy med å følge opp «Ambitions» med den - viste det seg etter hvert - jevnbyrdig sterke «Sometimes», er det ingen tvil om at «Circles» ligger minst én divisjon under sin forgjenger.
Eriksrud skal ha for dristige referanser, dog. Der «Yes Man» gikk kredible åttitallsobskuriteter som China Crisis i næringen, er «Circles» så skamløst polert etter 1987-mønsteret at man begynner å tenke på gammelt listefyll som britiske Johnny Hates Jazz.
Hvilket vil si: sobert, iørefallende listefyll. Her med altfor mye autotune-vokal og provoserende platt tekst. Men den tiltalende blanke lyden fra «Yes Man» er intakt, og refrenget sitter som limt etter kort tid.
Muri gjør igjen en fin innsats, selv om det er vanskelig å tenke på ham som noe annet enn en studioeffekt i denne sammenhengen.
«Circles» låter først som ordinær, halvvarm semitristesse, men det ligger X-faktor mellom linjene her. Enda godt, for denne vil tyte ut av radioen i måneder fremover. Så får vi håpe at dette teamet har noe skarpere i ermet i neste runde.
THOMAS TALSET