Eller for å gi den dens fulle navn: «The Flaming Lips & Stardeath And White Dwarfs With Henry Rollins And Peaches Doing The Dark Side Of The Moon».
Fjorårets usedvanlig tilfredsstillende «Embryonic» hadde mange temamessige likheter med Pink Floyds «Dark Side Of The Moon» (1973). Så det er ikke unaturlig at Flaming Lips her gir seg hele det britiske bandets bauta i vold.
Det føles som «Embryonic»s søsteralbum, og ikke bare på grunn av den brumlende fuzzbassen som bærer flere av sangene. De får ikke så mye ut av de mest utspilte sangene, «Money» i særdeleshet. «Brain Damage»/«Eclipse»-finalen når heller ikke originalens forløsende klimaks. Men et interessant, uironisk forsøk er det.
BESTE LÅT: «Time»
MORTEN STÅLE NILSEN