Stødig kurs, ja - midt i gaten.
Tangentmannen Franz Nicolay, som forlot Brooklyn-rocktradisjonalistene The Hold Steady før dette albumet, har allerede levert den mest presise anmeldelsen av det: «De har sine ene store idé. Å synge litterære tekster over svær arenarock, og vi kom så langt som vi kunne med de to forrige platene».
Nettopp. Nicolays manglende tilstedeværelse har ribbet bandet for de Springsteen-aktige pianofigurene, men ellers er ståa seg lik i Hold Steady-land. Replacements-rock og hjertet-på-jakkeslaget tekster. Mye syttitall, noe åttitall, en tilsynelatende endeløs, lammende nostalgisk trettiårskrise.
Bandet er gode til å narre oss til å tro at de er bedre enn de egentlig er.
BESTE LÅT: «A Slight Discomfort»
MORTEN STÅLE NILSEN