«Iron Man» er blitt en superstjerne etter avsløringen av hans identitet i den første filmen - og hans selskap Stark Industries' ekspansjonslyst synes umettelig.
Målet hans - å privatisere verdensfreden - er kanskje en god idé i disse finanskrisetider, men det amerikanske forsvaret er av en annen oppfatning. De prøver å tvinge ham til å overdra de militærindustrielle superhemmelighetene til dem, men Tony Stark frykter de vil havne i feil hender. Et helt annet sted lurer skurken, den vodkagale russeren Ivan Vanko - mer enn klar for å hevne sin avdøde far - og avsløre Iron Mans svake sider. Fiender på alle kanter altså, men «Iron Man» har også indre demoner å stri med, superheltens playboytilværelse har nemlig resultert i et solid alkoholproblem.
Den første filmens overraskende suksess har åpnet for større navn i birollene denne gang. Men selv om Mickey Rourke fyller sin tatoverte superskurk med overbevisende galskap, og Scarlett Johansson gir filmen fine doser gåtefull sensualitet, er dette først og fremst Robert Downey Jrs film. Mannen bak spakene, Jon Favreau, er en skuespiller-regissør snarere enn en som er forelsket i spesialeffekter og har gitt Downey enda større rom enn i den første til å forme sin Iron Man. Og hvem er vel bedre skikket enn nettopp Downey Jr. til å spille arrogant og veltalen levemann tilsjasket av forfriskninger?
Det har resultert i en mer snakkesalig superheltfilm enn hva vi er blitt vant til - med mindre plass til endeløse shootouts og smell skreddersydd for gutterommene. Altså, Iron Man 2 er på ingen måte noe kammerdrama - men selv når storbyer går i grus finner Favreau plass til så vel James Joyce som «Freak Brothers»-referanser.
Iron Man 2 har overhodet ingen sjelegranskende mål a la The Dark Knight - og styrer unna «Transformers'» høyteknologiske effektbombardement, men vinner i stedet på forfriskende komiske elementer, sårt tiltrengt i sjangeren. En film som ikke utgir seg for å være noe annet enn den er: Lattervekkende, armert popcornunderholdning!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN