(Bonnier Amigo)
«Bla-blablabla-bla» er åpningserklæringen fra årets tyngst hypede norske artist. Og han har rikelig på hjertet.
Vaulars lyrikk får Bergen og omegn til å fremstå som et slags bonde-Bronx, og i likhet med regionalkompis John Olav Nilsen beskriver han et skyggesideliv som renner over av dop i pluss og minus, mørk kjærlighet og generell misantropi. Samt - dette er jo hip hop - frekt formulert selvskryt.
«Han har sikkert kommet over en tøs han har kommet over.»: På sitt beste er dette helt vanvittig underholdende. Vaulars humoristiske brodd, avslappede flyt (han rapper slik John Olav snakker) og entertaineregenskaper er i ferd med å gjøre ham til en stor stjerne, og det er fortjent.
Så fortjent at han også hadde fortjent å gi seg selv en fullblods klassiker av et album. Det greier han heller ikke på dette tredje forsøket.
Men det kunne den vært; høydepunktene her er formidable. Den tunge bilstereofunken i «Neeei!», det spretne gamleskolekjøret i «Kem skjøt Siv Jensen?», den duvende duetten «En av oss to», den skamløse technoflørten i «Rett opp og ned» og «Utenfor Oslo» - det er struttende vitalt produsert, smart skrevet og briljant fremført.
Svakheten er disponeringen av materialet. Tre av de beste låtene klokker inn på under to minutter, og en litt for stor andel av sporene trekker inntrykket bokstavelig talt ned med bedageligheter som satser for mye på fiffig historiefortelling og for lite på hooks som biter.
Dette kunne man ha fikset på ved å erstatte noe av det med den beste Vaular-låten så langt: Den enda slemmere lillebroren til «Rett opp og ned», «Gi meg noe bass», som er utelatt av aldeles ubegripelige årsaker.
Men med litt fiksing på spillelisten er det ikke noe problem å snekre i hop 11 Vaular-spor som til sammen står til én karakter høyere enn den du ser på toppen her.
BESTE LÅT: «Gi meg noe bass» er jo i digitalt salg den også
THOMAS TALSETH