I «Remember Me» kombinerer han sinne og sårbarhet på en måte som vil imponere langt flere enn ungjentene som har fotfulgt ham siden «Twilight»-fenomenet tok av. Pattinson fanger essensen av «ung mann i drift» med bravur, i en film som beveger seg helt på grensen av det skamløst melodramatiske og slitsomt pretensiøse.
Han spiller Tyler, en rikmannssønn med hang til å havne i bråk, fra en familie på sammenbruddets rand etter den eldste sønnens selvmord. Et tullete veddemål med romkameraten Aidan leder han til Ally - fra den motsatte enden av det sosiale spekteret, men også hun med dype sår i sjelen etter at moren ble drept for ti år siden. Kan to pappakomplekser heles og vil de unge desillusjonerte finne livsgnisten sammen?
Veddemålsvrien på «da han møtte henne» er en intrige prøvd ut mange ganger tidligere - i langt mindre forfengelige varianter («She's All That» (1999) er ett eksempel). «Remember Me» forsøker tidvis altfor hardt å distansere seg fra disse med Gandhi-sitater via voice-over og dialog så smart at den må være skrevet. Andre ganger - som når Ally tas med på et av New Yorks mest snobbete spisesteder for første gang - er iakttakelsene mer elegante og subtile.
Både familiedramaet og kjærlighetshistorien fungerer allikevel godt når jåleriet tones ned - og sakte men sikkert begynner vi å bry oss om hva som skjer med karakterene. Hvorfor man da har lagt på et pompøst sluttpoeng av enorme patriotiske dimensjoner er ubegripelig. Det klarer uansett ikke ødelegge inntrykket av et solid ungdomsdrama - mest for deg som fnyser av regulære «romkoms».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN