The whitest boy alone.
Det er noe kjølig kalkulert over den femte soveromsproduksjonen til dette kanadiske enmannsbandet. Det har vel litt å gjøre med at Daniel Snaith - som moren kaller ham - har mattedoktorgrad og synger som en sjenert Erlend Øye.
Men i motsetning til på Caribous tidligere blomsterpop, er Junior Boys' Jeremy Greenspans elektroniske melankoli kontrollerende til stede her. Noe som har gjort vokalen repetitiv, mindre bærende og ofte fullstendig fraværende. Resultatet er lavmælt, flytende og småtreig sofahouse i Underworld-land, dandert i morgentåke og drømmen om regnvåt asfalt. Tross oppløftende sluttvokal fra Born Ruffians; neste soveromsutspill kan gjerne være mer gledelig.
BESTE LÅT: «Hannibal»
TOR MARTIN BØE