(Geffen/Universal)
Vakkert, men stillestående.
Bort med overtydelig musikalsk dekadense, og inn med flygelsmerte. I motsetning til tidligere teatralske orkestersvulstigheter er dette delvis Shakespeare-titulerte albumet en klagesang over døende mor for tenor og flygel.
Man kan tenke seg en Rufus umerkelig pianobarklimprende i et hjørne for seg selv, mens han bearbeider Shakespeare-sonetter og mor Kate McGarrigles kreft. Uhyre intimt og personlig - hva annet kan man forvente fra en familie som kommuniserer gjennom musikk - men 36-åringens komposisjoner føles for like litt for ofte. Det gir nydelig bakgrunnsskjønnhet, som ikke når helt frem.
BESTE LÅT: «The Dream»
TOR MARTIN BØE